Guatavita

På fredag etter siste jobbdag på barnehjemmet, landet mamma, pappa og lillebror her i Bogotá, og vi alle sjekket inn på et hotell 15-20 minutter unna vertshuset. Det som er litt moro, er at her var vi da mamma og pappa var å hentet meg. Og også for 17 år siden da vi hentet Robin. Så blir min tredje gang her, uten at jeg kan huske det så veldig mye. Det er et veldig lite hotell/pensjonat hvor familier som er her å adopterer, oppholder seg. Når man adopterer er det obligatorisk at man må oppholde seg rundt åtte uker før man drar tilbake til hjemlandet. Så vi har kommet litt i prat med et par fra Canada som har gått fra å ha null barn, til å bli foreldre til tre barn. Utrolig tøft! 

Lørdag tok Andrea oss med til Guatavita for å se et naturreservat 1 1/2 time unna Bogotá. Guatavita lake er en innsjø som er oppå toppen av et fjell, uten noen vannkilde, noe som gjør den veldig spesiell. I gamledager fant man gull i bunnen av den. Det er en gigantisk sprekk i fjellet etter at britene prøvde å tømme innsjøen... Tydeligvis uten hell. Duster.





"V" - formen er den fjellsprekken jeg nevnte


Skogsklærne er på 


























Utsiktspunkt. 


På kvelden feiret vi bursdagen til Andrea med vennene hennes på Andres Carne De Res, utestedet / restauranten som vi feiren morens bursdag forrige helg. Det var utrolig gøy. Dette veldig unike stedet som er så gjennomført med tanke på interiør og alt, er det mest 30 år gamle folk og yngre som drar, men man kan man også møte på 50-70 år gamle mennesker, ja, folk i alle aldre. Hele familien er alltid samlet når man drar på ting, og da gjerne i tre generasjoner. Andres falt veldig i smak hos mamma, pappa og Robin. Det ble noen drinker, utrolig god mat og masse, masse dansing.

Siste dag som frivilligarbeider

Den gruppen med de eldste barna jeg har jobbet med holdt en liten avskjedsfest for meg, med kake og brus, også var jeg så heldig å få en søt liten gave fra læreren og barna. Det var trist å vite at det er siste gang jeg skal omgås med de, men heldigvis får jeg se de igjen om noen dager når familien min og jeg skal besøke Fana. Det var en nydelig dag, og vi lekte ute i parken mesteparten av dagen.




Til høyre er Louis, Fanas fysioterapeut, som har vært snill å tatt vare på en ensom frivilligarbeider i lunsjentiden, haha. Jeg lærte han og de andre vi pleide å være med, å spille kortspillet "gris", som vi valgte å døpe "Vaca", som betyr ku. De hadde aldri hørt om det og syns det var så gøy, så nå spiller de det hver dag. Luis er forresten den eneste mannlige ansatte (med høyere stilling enn gartner) på Fana.








Hun i rødt ELSKET kameraet mitt. Både å bruke det (hadde 20 helt like bilder av et tre da jeg bladde igjennom bilder) og å bli tatt bilde av. 












Han her blir nok modell om ikke så mange år, vedder jeg på. Strikes always a cool matcho pose!


Andre var ikke like fotogene. Da jeg spurte om å ta bilde, kastet hun seg ned i bakken og lå slik en stund. Ellers veldig søt, da.


Dette er gaven jeg fikk. Fikk to kort som alle barna hadde vært med å tegnet med alles "underskrift" bakpå, og et krus fyllt med godteri, fra en organisasjon hvor gravide unge kvinner som skal gi bort barnet til adopsjon lager masse forskjellige ting i ventetiden. De har en egen liten butikk inne på Fana.






Det har vært en absolutt fantastisk opplevelse å jobbe på Fana.Tenkte hver dag på å leie et fly og fylle det opp med absolutt alle barna på Fana (er totalt 300-400 barn) og ta de med meg hjem til Norge. Det blir nok litt utfordrende, så får starte med å krysse fingrene for at alle så snart som mulig gitt bort til adopsjon, og kommer til et like bra land som jeg, og får et like godt liv slik jeg har fått. Er så glad for at jeg fikk muligheten til å jobbe med kanskje verdens mest sjarmerende barn, med så mye kjærlighet. 

Fanabarna / Clase de salsa

Onsdag ble jeg med de eldste barna på pizzarestaurant og kino. Jeg har ikke lagt ut noen bilder av barna hittil, i og med at jeg ikke føler det blir så givende når jeg må sladde vekk øynene deres, ansiktet i profil etc... Men jeg gjør det likevel. (Se for dere de bare ti ganger søtere, som de er i virkeligheten).


Søte uniformene




Restauranten Archie's arrangerer slik at barn kan være kokk for en dag, og lage sin HELT egen pizza, woho!! 





Haha, han her altså.. Han som jeg nevnte tidligere som minner meg veldig mye om lillebror.

...Så slenger jeg med fler jeg har tatt igjennom ukene.




(Har blåmerker på sidene etter at alle barna satt på ryggen min ti ganger hver...)




Ser stadig fler nye bittesmå babyer dukke opp i disse krybbene.  




Et av barna hadde sin aller siste dag på Fana her om dagen. Han ble adoptert bort av franske foreldre. Her tar de farvel.






Er han til høyre som plutselig skal bli en franskmann. Han er den typen som har det gøy i sitt eget selvskap med actionfigurer, mens de andre gutta spiller fotball og lekeslåss. Han er en utrolig snill og smart gutt. Håper han får det bra i Frankrike!







Nydelige, alle sammen.


Og så en liten oppsummering av torsdagen:
Clase de salsa. Salsatimen fant sted på en "salsabar". Vel, det var... Slitsomt. Kjenner det er lenge siden sist jeg danset til stram koregrafi... Salsa er avanserte greier. Er ikke noe for meg, men det var fremdeles litt gøy. (Mest slitsomt). Og, ikke for å være slem, men det var så typisk at slike folk som du helst ikke vil ha kroppskontakt med, ergo 70 år, hengemage og bart, deltar på samme time, og omtrent alle mannlige deltakere falt under denne kategorien. I tillegg var det en beruset klysete mann som tydelig kom rett fra jobb og var veldig klar for helg, som kom midt inn i undervisningen og spurte om vi skulle danse sammen. Og resten av timen stelte han seg rett ved der jeg sto, og heia på meg... WOSH. (betyr off/oi/æsj på spansk).
 

Siste uken på Fana

Fredag denne uken er aller siste dag på Fana gjennom frivilligarbeidet, og siste dag hos vertsfamilien. Tiden har gått fort! Mor og far og lillebror kommer på fredag, og vi såklart dra på besøk til Fana sammen. Det blir bursdagsfeiring for Andrea, og vi skal også prøve å få dratt på en siste utflukt med Andrea, med familien. Onsdag neste uke reiser vi til Cartagena. Gleder meg! Blir også veldig trist å si farvel til Andrea, barna på barnehjemmet og alle de ansatte jeg har jobbet med.

I dag på Fana lekte vi ute i finværet med babyene. Så hadde jeg spansktime, og på kvelden tok Andrea meg med til en "Book Launch" på Bogotás største engelske bokhandel. Boken som ble lansert er en samling av kortnoveller som åtte engelske forfattere er med i, og alle skriver i helt forskjellige sjangere. Peter Dale (Han som fikset slik at jeg fikk skrive den artikkelen) er en av forfatterne. Han skriver dikt og noen noveller med sjangeren fiksjon. Det var stappfullt med (engelske) folk, noen taler, vin og appetisers. Kjøpte såklart boken, og gleder meg til å lese den. 

Intervjuet ble ferdig redigert idag, og lagt ut på nett. Herregud, så utrolig merkelig det er å se seg selv på video!! Ganske skummelt å vise den til dere... Men alt i alt syns jeg det ble et bra resultat, og vi har fått mye positive tilbakemeldinger allerede. Her er link til intervjuet: http://youtu.be/pJirwLfT3tU.



Bildet er tatt av fotografen Juan Pulgoso, som filmet og redigerte intervjuet. Bildet blir kanskje brukt til artikkelen som blir publisert i The City Paper.

Andres Carne De Res

Hola! 

Startet lørdagen med å shoppe bursdagsgave til Andreas mor som fylte år, (og det ble litt ekstra shopping). Så dro vi til den kjente restauranten / utestedet Andres Carne De Res, som ligger i byen Chía (30 min unna Bogotá) for å feire med venner og familie. Da vi kjørte nedover veien hvor lokalet ligger, ser man vindmøller med blinkende lys på rekke bortover veikanten, noe som minnet meg om en fornøyelsespark om natten. Det var helt ekstremt med dekorasjoner og dilldall, og jeg vil si at Andres er en krysning mellom Alice i eventyrland og Moulin Rouge. Mari tok meg med på en omvisning, føltes det ut som vi gikk rundt i en liten landsby, siden det var så stort, og med flere separate lokaler. Drag queens / cross dressers danset og sang på dansegulvene, flere fotografer rundt om kring og det var stappfult med mennesker. 

 

 


















Maten var såklart helt utsøkt, and so where the drinks. I midten der har vi colombiansk tequìla... 





Ble tatt bilde av en av fotografene med noen av danserne.



Siden moren hadde bursdag kom det et lite band, en cross dresser som sang bursdagssang, og ei dame som sto å kastet papirhjerter under dette lille showet, med en kake, såklart. Under kvelden var jeg vitne til ti andre som var der og feiret bursdagen sin, og jeg skjønner godt hvorfor! De laget et utrolig show. 








Intervju og "Clase de cocína"

På Fana i dag gjorde vi et intervju som jeg takket ja til å gjøre for Heart For Change (HFC) og Fana, som det skal lages en filmsnutt av som blir publisert på deres hjemmesider. Jeg forteller om opplevelsene mine, organisasjonene og arbeidet i Fana etc. Poenget med videoen er for å få fler til å ha lyst å gjøre frivilligarbeid på Fana gjennom HFC. Fikk se noen av klippene, og det var bare altfor rart og se seg selv bli intervjuet... Og ikke bare det, men hvor jeg snakker ENGELSK. Huff... Grugleder meg til å se det ferdige produktet. 

Jeg, Esther og Lucia som også jobber for HFC dro til bydelen Usaquén sammen med fotograften for å spise lunsj. 


Så dro vi på besøk til et eldrehjem som driver samarbeid med HFC. Dette er ikke et vanlig eldrehjem, for de tar inn mennesker som har blitt forlatt av familier på sykehus. Da vi kom var det full fiesta og hæler i taket med musikk og dans. De var så sjarmerende.






Esther ble bydd opp til dans






Vi tok litt mer bilder og filmklipp, før vi dro vi til en gigantisk "Food Court" for å handle inn matvarer til matlagningskurset.

"Rosi, go between the fruits and I'll take a picture!!"... Ok, får vel det da. (Med vakker blits, såklart.)


Urteplanter












Clase de cocína ble holdt i huset til Peter Dale, han som skriver for The City paper, hvor kona var kokkelærer. Det er begge opprinnelig fra England, så heldigvis gikk det mye i engelskprat. Denne familien er nære venner og kollegaer av Andreas mor, Claudia. Hun og Constance startet denne barneskolen som vi var å så ballettundervisning på tidligere. De har forresten huset sitt midt i skolegården.


Og for alle som kan spansk, her er oppskriften på "Papas Chorreadas". En tradisjonell colombiansk liten rett. De stekte en blanding av tomater, løk og ost, smør etc., som man har oppå disse store grønne bananene de har her som først blir hakket opp i biter, kokt, så most til flate små kaker, og deretter stekt i olje slik at de blir sprøe.



Peter, datteren deres og Constance, the chef.


Arepas 


Papas chorreadas. Ser kanskje ikke så deilig ut her, men de smakte delicioso!






Denne familien er lidenskapelig opptatt av tyrefekting, så de har et eget rom fullt av bilder og andre effekter... 


...Og med andre effekter mener jeg ØRENE til tyren. Dette er en populær ting å gjøre, ta med ørene hjem som suvernir og bruke det som dekor. Delikat.

Faren til Constance var en tyrefekter i sine yngre dager. Her er bilder av ham in action


De har rundt sju stuer, to etasjer, megastor terrasse osv.. Her bor det altså fire mennesker.


Fin solnedgang tatt fra terrassen deres.







Girardot

Helgen har vært helt ganske så herlig. (Langhelg, var helligdag på mandag). Andrea inviterte meg med til familiens feriehus i Girardot, tre timers biltur fra Bogotá. Tropevarmt, basseng, skyfri himmel, og rett og slett et paradis. Fetterne til Andrea var der også, med barn og koner. Nesten alle snakket veldig bra engelsk, noe jeg var glad for... Siden spansken er ikke helt flytende riktig enda. Kom veldig godt overens med Mari og Gabriella. Atten og femten år gamle. 

Og i går leverte jeg delen av artikkelen som skal bli publisert i den colombianske avisen The City Paper, (som er på engelsk). Artikkelen skal bli trykket i neste månedutgave (usikker på dato.) Gleder meg!

Leiligheten er på et reservat med rundt 30 leiligheter, to svømmebasseng, tennisbane og basketballbane. Rett ved sentrum.



Moren er i Girardot ofte fordi hun arbeider i en organisasjon for barn i nød (usikker detaljer rundt denne org.). Hun liker å arrangere bursdager og diverse for barna hele tiden, så derfor er huset innredet med enormt mye Mickey Mouse-effekter og andre barnslige ting. På bildet under er moren og fetteren til Andrea i farta.




Dette er Gabi, som forresten har innmari god engelskuttale. Hun er helt herlig!




















De likte kameraet mitt veldig godt, så ble tatt en god del bilder. På kvelden dro vi til en "Mas", katolsk gudstjeneste. Det var... interessant. Forsto såklart ingenting av hva presten preiket om, men er uansett en erfaring rikere. Ellers slappet vi bare av ved bassenget og koste oss med god mat på kveldene. Hele familien var utrolig hyggelig.
Jeg skal faktisk møte Mari igjen på fredag, og vi skal gjøre noe veeeldig spennende. Stay tuned! 

Monserrate

Fredag ble en spesiell dag. Jeg og ei dame som heter Flor som jobber på Fana, satt å så igjennom papirene mine som de har i arkivet på Fana. Jeg fikk forsåvidt ikke vite noe som jeg ikke visste fra før av (95 % av det har mamma og pappa kopi av), men jeg fikk se et bilde av min biologiske mor. Er vel ganske vanskelig å beskrive hva jeg tenker om det, bortsett fra at det var veldig surrealistisk. Var dog kun et skurrete passbilde, men fikk fremdeles se sånn cirka hvordan hun så ut. Jeg tenker en del på det å prøve å finne henne. Er fremdeles usikker på om jeg skal, men syns vel jeg bør undersøke litt nå som jeg først er her. Det virker ikke som jeg får noe hjelp til det fra barnehjemmet, så jeg kikket på den norske adopsjonsforeningen Adopsjonsforum sin hjemmeside, og de tilbyr visst hjelp. Har sendt en mail til de for å høre litt rundt prosessen og slikt, så får bare vente på svar, og se hva som skjer.

Lørdag morning tok Andrea meg til utsiktspunktet på Monserrate. Tror ikke du får bedre utsikt over byen enn det du får oppå toppen av dette fjellet.





















So hot..


Det hvite huset er en restaurant.












Lunsjtid.


Etter lunsjen dro vi til en vakker bydel som heter Usaquen. Her er det et enormt kjøpesenter, suvernirboder, antikkboder, interiørbutikker, restauranter, og stilige caféer m.m.











Den gamle delen av kjøpesenteret.



Colombianitos

I dag var Andrea, Esther og jeg i bydelen Ciudad Bolivar og tilbragte morgenen med barn fra Colombianitos, en nonprofit-organisasjon som arbeider med rundt 3500 barn (indirekte 15,000 personer inkludert barnas familier) i sju forskjellige samfunn som er rammet av gerilljakrigen, vold eller ekstrem fattigdom. Denne organisasjonen tilbyr utdanning via samfunnsdrevede programmer, og har fokus på sosiale aktiviteter som fotball, tennis, ping-pong, kunst og håndtverk, dans etc. I 2010 ble en gruppe med Colombianitos-barn invitert av FIFA til å komme til Sør-Afrika for å representere Colombia mot 31 andre verdensorganisasjoner på festivalen "Football For Hope". Syns det er litt stas!

B
arna har bare halv skoledag her i Colombia, og da er det lett for å havne i det utrygge gatelivet og gjenger med mye fritid. Syns derfor det er supert at de har muligheten til å komme til Colombianitos og holde seg opptatte med disse aktivitetene som de tilbyr. Her får de også lære om respekt, fair-play, vennskap og andre viktige livsverdier. Pluss at de får skolestipend, uniformer, rådgivning, og støtte til hele familien til barnet, og mye, mye mer.

Utsikten ved Ciudad Bolivar

















































Denne damen styrer Colombianitos her i Ciudad Bolviar




























Vil bare spørre; Har noen sett noe så harry før? Døde av latter.

Dagen i dag har vært kjempebra. Jeg blir fremdeles sjokkert over de ekstreme kontrastene der er her i Colombia. Det skulle ikke lange bilturen før vi var i Ciudad Bolivar, og det føltes litt som om vi dro til et annet land. Uansett, barna var utrolig sjarmerende og nydelige! Elsket å være med de. Noen av de har Facebook allerede, så de skulle prøve å finne meg der, haha. Koselig!!

La Candelaria

Mandag var en helligdag her i Colombia. Derfor hadde jeg, Andrea, Christian, Felipe (pluss daten til Felipe som het Hugo) anledning til å ha en dag med utflukter. Først spiste vi på en fin frokostbuffé i Carrera hvor det var masse godt å velge mellom (mye tradisjonell colombiansk mat). Etter frokosten dro vi til en nærliggende park, og så dro vi videre til gamlebyen La Candelaria. Full av kirker og en hel rekke bibliotek, kunstgallerier og museum. Mye fint å se! Fikk virkelig en god dose av kultur, kunst og historie. Planen var å dra opp til Monserrate etter gamlebyen, men været tilsa at vi måtte utsette det.


Haha, Andrea syntes den rosa kaktusblomsten var søt






En mann sto midt i gaten og solgte to nydelige pusetatter. (Stakkars dyr.)


Så kjøpte denne.


Lufte lamaen sin, si.


La Candelaria


Catedral de Colombia


Vi var en tur innom en kunstutstilling på biblioteket Fondo De Cultura de Económica
 

Alternativ snack: Biller


Søt fyr



Christian. Kanskje den morsomste mannen jeg har møtt. I tillegg til å være dødsmorsom, kunne han utrolig mye om colombiansk historie, så han ble på en måte min private tour guide. Var vel 80% tull og useriøshet og 20% seriøs historieprat. Vil ikke anbefale han å bli profesjonell tour guide, men det var uansett veldig underholdene. Disse folka er i 30-åra, og JEG føler meg nesten voksen med de. Neida, de er skikkelig folk, men de er bare så uhøytidelige og gøyale å være med. En flott, flott gjeng. 



Christian, fremmed, Felipe og Hugo 


La Plaza




En tilfeldig dame gikk rundt med en Chihuahuababy mellom puppene. (?)


Kirken nær presidenthuset, husker dessverre ikke navnet.






Museo Botero. Her henger kunstneren Fernando Botero sine verk, i tillegg verk av artister som Monet og Picasso fra Boteros private kolleksjon. Gratis inngang.


 Jeg har sett ekte Picassoverk, hurra!!
 







Boterostilen er å tegne tjukke mennesker




Og ikke bare mennesker, men alt skal være tjukt. 



Hunden til Andrea som heter Tesoro (som betyr skatt) og Felipe


 
Etter La Candelaria dro vi til et fancy kjøpesenter og spiste, så dro vi på kino (som er i kjøpesenteret) for å se Hangover Part III. Takk gud for at de ikke hadde dubbet filmen. Noe som ikke hadde overrasket meg.

Arkiv » Juni 2013 » Mai 2013
Rosa

Rosa

20, Oslo

Frivillig arbeid i Colombia, Bogotá på barnehjemmet Fana.

Kategorier

Arkiv

hits #doc2{ width: 1100px; } #side{ width: 199px; } #main{ width: 800px; }